Artikkel om Kenya-turen.

Her kommer en slags artikkel jeg skrev for KRIK om klasseturen til Kenya. Den ligger også på CHRISC sine nettsider: HER.
Kommenter gjerne om hva dere syns om artikkelen eller turen!

Jeg har lenge vært en ivrig KRIK`er, og helt siden Arena 2008 har jeg vært interessert i CHRISC. Dette gjorde at jeg valgte å gå på Valdres Folkehøgskule sin KRIK-linje: Idrett – Bistand – Afrika, som egentlig kan kalles for Norges eneste CHRISC-linje. Det gjorde også at jeg hadde mange forventninger til klasseturen til Kenya.

Gardermoen, 5. Januar 2011. Stemninga er å ta og føle på. To lærere, tre stipendiater og 14 elever, alle utrolig spent på hva som ligger foran dem. Det eneste vi vet, er at dette kommer til å bli en tur vi vil minnes resten av livet.
Endelig lander vi i Nairobi! Her møter vi guiden vår Martin, hopper inn i en minibuss og kjører til Amani Center, som fungerer som hjemmet vårt de neste par ukene.
Inntrykkene strømmer på idet vi begynner kjøreturen vår. Trafikken, forskjellene og blikkene. En gjeng normale 19 åringer kjenner seg plutselig ikke så normale lenger. Her er vi hvite, og dermed rike, mektige og annerledes.
Mitt forrige besøk i Afrika var i Kongo, nærmere bestemt Goma, som nesten er en eneste stor slumby. Forskjellene fra Norge er gigantiske, men forskjellene innad i byen var ikke stå store. Her, i Nairobi, er det en helt annen historie…

Vi begynner skoleturen vår i slummen. Etter å ha sett hypermoderne kontorbygninger, luksuriøse hoteller og gigantiske boligkomplekser på veien fra flyplassen, er dette litt av et sjokk for de fleste. Her er slummen som vi bare har sett på TV, men som man ikke helt klarer å fatte er virkelig før man faktisk er der.
Man kan ikke unngå å se håpløsheten i mange av de eldres øyne. De har gitt opp. Barna derimot, lyser opp når de ser oss og vinker som besatt, føler meg litt som et omreisende sirkus.
I det vi trår ut av bussen og ut på ”gata”, kan jeg ikke unngå å føle meg så forbaska hvit. Litt som en turist som kommer for å se på dem og husene deres, som om jeg var i en dyrehage. Hater følelsen.
I slummen er vi på vårt første av til sammen fire barnehjem. Alle veldig forskjellige og med forskjellige mål. Av og til måtte vi minne oss selv på hva som var alternativet for disse barna. Om de bodde sammen med 10 andre og fikk all den kjærlighet og omsorg de trengte, eller om de bodde med 100 andre og nesten ikke ble sett, så var alternativet alltid mye verre. De hadde levd på gata eller i slummen uten foreldre, eller mest sannsynlig ikke levd i det hele tatt.

Neste dag får vi vårt første møte med CHRISC. Vi er med på lokallagstrening med CHRISC’s gatebarnprosjekt: FANAKA.
Etter en fotballtrening, som Team Valdres ydmykende nok taper 8-0, får vi endelig sjansen til å snakke med flere av dem. De forteller oss sine historier, den ene sterkere enn den andre.
For tingen med FANAKA, er at alle som er der, er gutter som bor på gata eller lever i slummen. Det er gutter som gjennom CHRISC og FANAKA får en ny sjanse. De får ledertrening, informasjon om alt fra rus, aids og sosial kompetanse. De får lese og skriveopplæring, datakunnskap, og muligheten til å ta avstand fra livet på gata, som oftest består av rus og kriminalitet.
Vi får høre igjen og igjen hvor mye det betyr for dem at vi er her. Det gjør at jeg går derifra med en følelse at jeg har utrettet noe, uten å ha gjort noe spesielt, men ved å bare være der, se dem og bry meg. Noe av det siste en av dem sa til meg var: ”Remember us, and tell our story. Tell our story so that the world doesn’t forget about us.”

Noen dager inn i oppholdet er det tid for fotballturnering. Turneringen er i regi av CHRISC og Valdres FHS. Vi stiller opp med to lag, Valdres Hvit og Valdres Rød. Ellers er det CHRISC-lag fra hele Nairobi der, alle fra slummen eller gata.
Det første som møter oss på området der turneringen arrangeres, er en gjeng ungdommer som sniffer lim. Mest inntrykk gjorde nok gutten på 9, og ei gravid jente på kanskje 14 år. Jeg kan ikke unngå å tenke. Hvordan kommer det til å gå med dem? Kommer de noen gang til å få noe som kan kalles et verdig liv?
Grunnen til at de er her på turneringen i dag, er fordi her er det folk, musikk og muligheter for mat. Heldigvis er det håp for dem også. Læreren vår Kjetil, forteller om en gutt som spiller på et av lagene, som før var en av de ungdommene som sniffet lim. Nå var han med i CHRISC; rusfri og har mulighetene åpne.
Gjennom et program som kalles ”Kicking aids out” som alle må igjennom for å spille, lærer vi litt om ”life skills”, hvordan bli bedre som et lag, og hvordan få en bedre hverdag.
Turneringen blir en suksess. Valdres taper kanskje alt som er mulig å tape, men til tross for det har vi en fantastisk – dog varm – dag med mye gøy, bra samtaler og nye erfaringer.
En av dem jeg ble kjent med den dagen heter Stephen. Han var ofte med oss som guide når vi var i Nairobi. Steve, som han også kalles, er eldst i en søskenflokk på tre. Han har ingen far, og moren døde for et halvt år siden. Han bor i slummen, har ingen jobb, og skal i tillegg til skole, passe på sine to yngre søstre. Hans mål er å begynne på medisin-studiet i Uganda.
Uten CHRISC hadde Steve vært sjanseløs. Mest sannsynlig hadde han blitt kriminell for å brødfø seg selv og søstrene. Men slik gikk det ikke. Steve studerer nå medisin i Uganda, og klarer seg med det lille han har fått og tjent.
Når man er så lenge en plass, og opplever så mye, går gjerne dagene litt inn i hverandre. Plutselig har det nesten gått 2 uker i Nairobi. En fantastisk tur til Mt. Kenya, fire barnehjemsbesøk, CHRISC, og utallige kyllingmiddager senere, er vi på vei til den lille byen Voi. Her er vi i tre dager. Til tross for at kroppene våre plutselig har oppdaget at de er i Afrika – og reagerer hos mange med løs mage – får vi noen bra dager her. Med blant annet CHRISC-trening, safari og en hel dag hos lokale familier i skikkelig African-style. Hos dem får vi erfare hvordan dagliglivet utarter seg hos mange afrikanere, i form av matlaging, stell av avling og dyr, og arbeidsoppgaver i hjemmet.

De siste dagene i Kenya foregår i nydelige omgivelser på Diani-beach utenfor Mombasa. Jeg føler som om jeg har kommet til drømmeland og nyter det å være turist et par dager. Men jeg tenker ofte for meg selv at dette er slik de fleste hvite turister opplever Kenya. De ser ikke alt det som ligger bak de flotte hotellene og villaene. De eneste folkene de møter er lokale som konstant prøver å selge dem noe.
De får ikke møte alle de fantastiske menneskene, alle de utrolige prosjektene, og alt det arbeidet som hver dag blir gjort av og for Kenyanere for å gjøre hverdagen bedre.
De får ikke møte alle de unge menneskene som bor i slummen og frivillig jobber for CHRISC, slik at organisasjonen kan bli bedre og bedre, og nå ut til enda flere. De får ikke møte pastoren i slummen, som bare gir og gir, uten å kreve noe tilbake. De får ikke møte barnehjemeieren som redder barn fra slummen og gir dem kjærlighet, fremtid og livet tilbake. De får ikke se gleden i ansiktet til guttene når de løfter pokalen høyt i været etter å ha vunnet en fotballturnering på en fotballbane av rød, afrikansk jord.. De får ikke oppleve den urokkelige troen på at Gud alltid ordner opp, og at han er med dem uansett hva som skjer. Det er tross alt Han som gav dem livet.

Skrevet av: Elise Ulland